”Det gjelder å væra budd”, fastslo Fredrikke Marie Qvam. I 1896 stiftet hun en av Norges første og største sivile beredskapsorganisasjoner, Norske Kvinners Sanitetsforening.
Formålet i 1896 var å legge til rette for at kvinner kunne delta i å forsvare landet vårt. Den gang var oppdraget å bistå med sanitetsmateriell i tilfelle krig med Sverige. Historien viser at det heldigvis ble en fredelig unionsoppløsning. Siden den gang har Sanitetskvinnene vært på vakt når ulykker, kriser, katastrofer og pandemier har truffet landet vårt. Det er vi også i koronaens tid.
For 124 år siden gjaldt det «å væra budd» i tilfelle krig mot Sverige. Sanitetskvinnene forberedte seg godt. Over hele landet ble det produsert sanitetsmateriell som klær, laken og sykemateriell. Det ble anskaffet sykesenger slik at de på kort tid kunne etablere lasaretter.
Heldigvis forsvant de mørke skyene rundt unionsoppløsningen. Faren for folkehelsa var ikke lengre at svenskene skulle ta livet av nordmenn. Den usynlige fienden var tuberkulosen, som kostet hver 5. nordmann livet. Dette kunne ikke Sanitetskvinnene sitte og se på, og tok dermed opp kampen. Fra tidligere hadde Sanitetskvinnene startet sykepleieropplæring, og i 1903 opprettet Sanitetskvinnene landets første tuberkulosehjem. Syke mennesker trengte skjerming, pleie og omsorg. Smittereduserende tiltak måtte iverksettes. Uten effektive behandlingsmetoder var rekreasjon i vakre omgivelser, der pasienten fikk frisk, ren og gjerne litt kald luft, behandlingsmetoden. Hygienekampanjer og smittevernstiltak ble iverksatt. «Ikke spytt på gulvet eller fortauet, ikke drikk av samme øsekar» var budskapet. Kreative Sanitetskvinner sørget for rent drikkevann gjennom innføring av vannfontener til skoler og forsamlingssteder.
Neste store prøve for Sanitetskvinnenes skjedde da Ålesund brant i 1904. I brannen gikk det med rundt 600 hus og 10 000 mennesker ble husløse. Førstemann på stedet var tyske keiser Wilhelm, deretter kom Sanitetskvinnene. I følge brevet fra distriktslege Th. Lorentzen hadde damene gjort stor nytte for seg, og ble beskrevet som ”kjekke, freidige og oppofrende”. Oppsydd materiell; laken, skjorter og håndklær ble raskt ekspedert til familiene som hadde mistet alt.
Med by-brannen i Ålesund som lakmus-test, visste Sanitetskvinnene hvor viktig det var å være forberedt. Høsten 1908 kom det en ny trussel. Ute i Europa var det kolera. Våren 1909 ble det ordnet slik at organisasjonens syke- og sengemateriell, og et bestemt antall sykesøstre, ble stilt til disposisjon for helsedirektøren og de lokale myndigheter rundt om i landet. Heldigvis kom aldri koleraen til Norge, men det skulle bare gå noen år før Sanitetskvinnene igjen ble forberedt på å rykke ut. Den onde influensaen, eller spanskesyken som den også ble kalt, blusset opp våren 1918 og brøt så ut igjen om høsten. Over hele landet etablerte lokale sanitetsforeninger provisoriske sykehus for influensapasienter. Også under denne epidemien blomstret kreativiteten. Som smittereduserende tiltak importerte Sanitetskvinnene særkalker, drikkebegre til altervin, til bruk under nattverd for igjen å hindre smitte.
Epidemier og pandemier er dessverre ikke noe som kun tilhører historien. I 2009 ble det anslått at ca. 630 000 nordmenn var smittet av svineinfluensa. Det ble registrert 25 dødsfall. Da pandemien traff Norge sto igjen Sanitetskvinnene klare til å bidra med å bemanne kommunenes vaksinestasjoner, og utviklet kampanjemateriell med gode råd for å hindre smitte eller bli smittet selv. Et viktig stikkord var og er håndvask, samt å øke folks bevissthet på helt enkle hverdagstiltak som beskytter mot spredning.
I skrivende stund bekreftes det at 1790 nordmenn har fått påvist korona smitte, 104 er innlagt på sykehus og 7 er døde. Behovet for informasjon om korona er stort og presset på helsemyndighetene likeså. Derfor har Sanitetskvinnene sammen med Nasjonalforeningen for folkehelsen, LHL – Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, i samarbeid med Helsedirektoratet, etablert Frivillighetens koronatelefon. Her videreformidler vi myndighetenes råd og anbefalinger. Telefonen er betjent med frivillige fra Sanitetskvinnene, LHL og Nasjonalforeningen. På en dag ble 291 samtaler besvart.
For å hindre smitte, og forebygge nye sykdomstilfeller, er det igangsatt de strengeste restriksjoner for landets innbyggere i fredstid. Norge lukkes ned. Men menneskers grunnleggende behov i hverdagen blir ikke borte. Også dagens sanitetskvinner bidrar til å dekke disse. Med 620 lokalforeninger over hele landet, stiller organisasjonens omsorgsberedskapsgrupper opp i samtlige fylker. Over 130 omsorgsberedskapsgrupper er klare til innsats. Flere steder er gruppene allerede i gang med å gjøre livet lettere og tryggere for kommunens innbyggere. Sanitetskvinnene sørger for vaktordninger ved helsehus og ved sykehjem. De kjører ut mat og medisiner til mennesker som er i karantene, eller som av andre årsaker ikke kan handle selv. Vi sprer informasjon om hvordan man kan hindre smittespredning, og vi hjelper hjelperne ved å sørge for mat til personell på provisoriske teststasjoner. For å gjøre dagen litt bedre ringes ensomme og isolerte eldre. Dette og mye mer gjøres gjennom frivillig innsats i lokalsamfunnene. Eksemplene er utallige. Sanitetskvinnene fyller samfunnets behov i situasjoner når det er unntakstilstander. Det har vi gjort i 124 år.
Kvinesdal sanitetsforening er en av mange omsorgs beredskapsgrupper som stiller opp for samfunnet sitt, her i Kvinesdal.
For å møte krevende unntakssituasjonen trenger man et robust og motstandsdyktig samfunn. Når man skal håndtere denne typen situasjoner er samfunnet avhengig av mer enn offentlige ressurser og næringslivet alene. Man trenger en dugnadsånd, og ikke minst lokalkunnskap. Alle krefter må tas i bruk for å sikre folkehelsen, og det er folkehelse å få bidra.
Det er ren nestekjærlighet i koronaens tid.
Skrevet av Grete Herlofson, generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening.
