DSC 0094

Intervju med æresmedlem Synneve Munthe

Under markeringen av OSFs 125-års jubileum den 26. august hadde styreleder Berit Mork Nordby og daglig leder May Holen gleden av å tildele æresmedlemskap til Synneve Munthe for hennes mangeårige innsats for OSF.

Synneve ble medlem av foreningen i 1977, og har hatt en uvurderlig rolle i foreningens utvikling som en av de lengst sittende styrelederne i OSFs moderne historie. Hennes første verv var som styremedlem på hjelpepleierskolen, hvor hun senere også ble styreleder. Deretter kom hun inn i styret i foreningen, og bortsett fra noen korte avbrudd har hun vært foreningsleder fra 1998 til 2018. Synneve var også styreleder i Pahles legat, og ansvarlig for utdelingen av legatets midler fra 1992 frem til disse ble overført til Norsk Revmatikerforbund i 2012.

Synneve har uttalt at hun påtok seg vervet som styreleder i OSF med det mål for øyet å gjøre foreningen til en organisasjon med humanitær tyngde. «De prosjektene vi går inn i, må være gjennomtenkte og ha preg av profesjonalitet slik at vi kan stå for det fremover.» Hun har bidratt til god styring av foreningen, og overordnet har hun lagt til rette for at Oslo Sanitetsforening-konsern ble etablert.

DSC 0098

Synneve Munthe i stua i Solskinnsveien 12

De som har hatt gleden av å samarbeide med Synneve har satt spesielt stor pris på hennes ansvarsbevissthet og dedikasjon til faglighet. Som styreleder har Synneve vært åpen for nye ideer, og vært opptatt av å utvikle nye virksomheter og prosjekter for å møte behovene i samfunnet. Tilbud som Ressursvenn, Home-Start Familiekontakten, og Sisterhood har alle blitt startet under hennes lederskap.

Hun er fortsatt med i frivillige verv og som styremedlem i legatstyret.

Synneve var dessverre forhindret fra å delta på jubileumsmarkeringen, men hadde mulighet til å stille til intervju i etterkant av feiringen. Vi har snakket litt om hennes samfunnsengasjement, hvordan erfaringen som lærer har preget hennes lederstil, og hva som har vært viktigst for henne som styreleder i OSF.

Fortell litt om din bakgrunn og hvordan du kom inn i OSF

Det var faktisk tilfeldigheter som gjorde at jeg kom inn i OSF. Min mor var Sanitetskvinne på landet i Nes på Romerike, og min mann var overlege på det gamle Revmatismesykehuset som OSF eide. Det var gjennom ham at jeg kom i kontakt med styret, og ble spurt om å bli medlem.

Jeg er utdannet cand.philol fra Universitetet i Oslo og har jobbet som lærer, først på Nordstrand VGS og senere på Oslo Handelsgym. Der hadde jeg det veldig bra. Jeg var hovedlærer for norskseksjonen i mange år, og ledet utvekslingen til England hvor jeg bodde et halvt år av gangen sammen med elevene mine. Det var mye jobb, men veldig hyggelig og lærerikt.

På hvilke området er ditt engasjement sterkest?

Jeg har et stort hjerte for barn og unge, så det gleder meg veldig at vi har kunne utvikle flere virksomheter som tar seg av dem. Home-Start Familiekontakten er et tilbud som jeg tror familiene vi hjelper er veldig takknemlige for. Tilbud som Ressursvenn er også kjempeviktig. At disse menneskene har et sted å gå til betyr mye. Sisterhood gir tenåringsjenter et rom hvor de kan være seg selv og finne tilhørighet. At disse tilbudene er oppe og går, det gleder meg stort. Dette er jo områder hvor det er vanskelig for det offentlige å gripe inn. Kanskje oppleves det å få hjelp av en frivillig litt mer ufarlig?

Hvordan har du opplevd det å være styreleder?

Jeg kom inn i foreningen som medlem i 1977 og kom inn i styret på Hjelpepleierskolen, hvor jeg var styreleder i mange år. Etter hvert kom jeg også inn styret og ble styreleder i OSF, som er en stor og tung forening, og jeg følte vel da at det var både krevende og lærerikt. Det har vært svært mye glede, men det har også vært mange utfordringer. Som styreleder må man alltid være på alerten. I ettertid skulle jeg nok ønske at jeg hadde hatt tid til å være med på mer av aktivitetene på huset, men jeg hadde såpass stor jobb med det å være leder at det ble lite tid igjen til å gjøre andre ting.

Som leder tror jeg det er viktig at man er streng og rettferdig, og at man er en klar og tydelig leder som våger å si ting som kanskje ikke alle er helt komfortable med. Styremedlemmene skal synes det er greit å forholde seg til deg. Egentlig er det akkurat som å være i et klasserom. Da jeg begynte med nye klasser, var jeg kjempestreng og firkantet frem til 1. desember, og elevene visste at det jeg sa, det gjennomførte jeg. De skulle vite akkurat hvor de hadde meg.

frivillighetsprisen 44

FV: OSFs daglig leder May Holen og daværende styreleder Synneve Munthe under utdelingen av Frivillighetsprisen

Hvordan har foreningen tilpasset seg til de endringene som har skjedd i samfunnet?  

Foreningen har endret seg totalt i løpet av den tiden jeg har vært med i OSF. Tilbake i tid hadde vi enormt med virksomheter og institusjoner, men nå har vi vel bare foreningshuset og Brusetkollen igjen. Det er klart at mange av oppgavene OSF tok på seg var jo oppgaver som samfunnet senere overtok, og det er jo positivt, men foreningen har måtte tilpasse seg.

Det har vært viktig for meg som styreleder å være åpen for nye ideer og ikke si «sånn har det alltid vært, så sånn skal det være». Samtidig har jeg vært tydelig på at hvis vi går inn for noe, så må det være noe som vi kan holde på med over tid. Det er lett å komme på masse nye ideer, men vi i styret må forsikre oss om at de lar seg gjennomføre.

Hva husker du best fra din tid i OSF?

Nedleggelsen av sykehuset vårt er nok det som har gjort størst inntrykk. Det var juvelen i kronen vår, som vi hadde samlet inn penger til og bygget opp.

Jeg husker også veldig godt at vi hadde 120-års jubileum her i stuen i Solskinnsveien 12. Vi hadde en stor fest med fullt hus, og det ble en veldig hyggelig feiring. Jeg har jo litt sansen for historie, så det er fint med markeringer som dette.

En annen ting som har vært viktig for meg var at vi fikk opprettet et eiendomsselskap som profesjonelt tok seg av eiendommene våre, og et forvaltningsselskap som sikrer at foreningen har et solid økonomisk grunnlag i overskuelig fremtid. Vi er heldige som har et flott foreningshus og midler, men det er frihet under ansvar.

Hva har motivert deg til å gi så mye av tiden din til frivillighet?

Jeg ville kanskje sagt at jeg har sett behovene, også har jeg følt at jeg har vært litt nyttig. Det føles godt å trå til litt og føle at man har gjort noe meningsfullt. Til og med når man tenker at man egentlig ikke orker, så kommer man hjem i godt humør etterpå.

Hva tenker du er viktig for OSF fremover?

Det jeg tenker blir viktigst for OSF fremover er å ta vare på foreningen og alt det fine vi har skapt her, men samtidig være kreative med hensyn til fremtiden. Det er også viktig å skjønne at hvis ting ikke går, så må de legges ned. Foreningen må ta vare på seg selv og sine midler, og sikre at det fortsatt er en Oslo Sanitetsforening om 50 år.

At man er våken og ser rundt seg i samfunnet og nærmiljøet etter hva slags behov som finnes, tenker jeg også er viktig. Mange områder har skrikende behov, og det er mange som lider. Det er mye ensomhet i Norge, men spørsmålet er jo hvordan man tar tak i det. Det er vanskelig å nå ut til folk. Vi har sikkert naboer her som ikke vet hva vi holder på med engang.

Verden går videre og endrer seg enormt, men jeg håper fortsatt at vi tar med oss litt av historikken. Det er mye å være stolt av her.

 

 

 

 

IMG 20181009 165235

Bli med i jentegruppa Sisterhood

logo sisterhood

Sisterhood er et gratis tilbud for jenter på 8. trinn. Vår jentegruppe består av en fast gjeng på 8-12 jenter som møtes hver tirsdag gjennom skoleåret. Sisterhood er et fristed hvor du kan være deg selv, bli kjent med andre jenter, og snakke om viktig ting, som gutter, vennskap, selvtillit, og sosiale medier. Vi drar på kino, bowler, har hjemmespa, lærer selvforsvar, maler, danser og mye mer!

Vi starter med å invitere alle 8. klassejenter til Sisterhood Kickoff tirsdag 19. oktober fra 17-19. Der skal vi bli bedre kjent, snakke om hva sisterhood er, og hva vi skal gjøre i gruppene. Det blir cupkakepynting, pizza, og premier 🧁

Hvis du ønsker å være med i Sisterhood må du fylle inn søknadsskjemaet nedenfor. Vi deler ut goodiebags til de første 10 som melder seg på.

Vi holder til i Oslo Sanitetsforenings lokaler i Solskinnsveien 12 på Smestad.

Søk her

Søknader til oppstart høsten 2021/våren2022 mottas fortløpende!
kkk

Kløvertur

På tirsdag hadde vi gleden av å arrangere årets første Kløvertur i strålende sol rundt Songsvann 🌞🍁
Neste tur går langs Akerselva onsdag 6. oktober med oppmøte ved Kjelsås bussholdeplass ved Teknisk museum kl. 12.

Vi satser på en tur på ca. 2 timer, avhengig av været, med tid for en liten rast. Ta gjerne med litt drikke/forfriskning, og kle dere etter været.

Vi er veldig åpne for innspill fra deltakerne, så hvis du har forslag til tidspunkt eller destinasjon for fremtidige turer er det bare å ta kontakt. Send en epost til helle.aasen@osf.no hvis du ønsker å delta 🙂 

Bilde1
4B9A8412

Intervju med æresmedlemmene Marit og Willy Øyrås

Ekteparet Marit Synnøve Berg Øyrås og Willy Bjørn Øyrås er selve definisjonen på ildsjeler. Varme, omsorgsfulle, og med masse kjærlighet å gi. De to fikk Oslo kommunes frivillighetspris i 2013, og tildeles nå Oslo Sanitetsforenings æresmedlemskap for deres mangeårige engasjement i foreningen, blant annet for deres frivillige arbeid i Home-Start Familiekontakten. I løpet av de 17 årene Marit og Willy har vært frivillige familiekontakter i Home-Start har de hjulpet utallige familier med å få hverdagen til å gå opp. Mange av disse barna har hatt store deler av familien sin utenfor Norge, og da har Marit og Willy fungert litt som ekstra besteforeldre. Til tross for at paret selv har 3 barn og 9 barnebarn de stiller opp for, er de enig om at det føles veldig meningsfullt å kunne hjelpe familier som virkelig trenger det.4B9A8293

Marit og Willy møttes mens de jobbet i samme bank og har vært gift i 57 år. Willy har vært bankmann hele sin yrkeskarriere, mens Marit har jobbet blant annet som språkstenograf/sekretær i Aftenposten og som økonomikonsulent/sekretær i barnevernet, i tillegg til å ta vare på deres 3 barn. Etter at paret gikk av med pensjon, ønsket de begge å bruke pensjonisttilværelsen på noe meningsfullt, og frivillighet har vært en stor del av livet deres siden.

Til tross for at Marit og Willy er pensjonister og begge har passert 80 år er de to stadig på farten, så det å finne et tidspunkt for å intervjue paret var ingen enkel oppgave. De tilbringer store deler av sommerhalvåret på hytta på Finnskogen, og i gangen hjemme i Maridalsveien henger det et skilt, hvor det står «her bor vi, når vi har tid,» som oppsummerer paret godt. For Marit og Willy er ikke av typen som trives med en rolig pensjonstilværelse. De elsker å reise, og har besøkt alle statene i USA og reist til over 60 land. Under intervjuet forteller de historier fra de har vært på sykkeltur i Kina, gått Inkastien i Peru, fløyet over Himalaya, jobbet på barnehjem i Romania, padlet elvebåter i Gambia, og nesten gått seg vill i jungelen i Amazonas. «Jeg gleder meg til å kunne reise igjen» sier Willy, som forteller at han har over 80 reisealbum fra alle turen de har vært på, som han elsker å bla og mimre i.

4B9A8401 2

Heldigvis fant vi et tidspunkt hvor vi kunne sette oss ned for å snakke litt om deres erfaringer som frivillige familiekontakter i Home-Start, og hva som har motivert ekteparet til å gi så mye av tiden sin til frivillig arbeid, og rett og slett bli litt bedre kjent med dette inspirerende paret.

Hva fikk dere til å ville bli familiekontakter i Home-Start?

Marit: Jeg begynte i Home-Start i 2004 fordi jeg ble pensjonist og ville bruke tiden min på å hjelpe noen som trenger det. Willy og jeg er enebarn begge to, men jeg har gått og trillet på barn siden jeg var 10 år gammel. På den tiden var det mye mer samhold i nabolaget, så en venninne og jeg passet på nabobarna og syntes det var veldig morsomt å gå rundt å trille på hvert vårt barn. Jeg har vel egentlig passet på andres barn siden.

Willy: Frivillighet har blitt en stor del av livet vårt etter at vi gikk av med pensjon. Vi er ikke av den typen som liker å sitte å se på TV og hadde begge et ønske om å bruke pensjonisttilværelsen på noe meningsfullt. I tillegg til å være frivillig i Home-Start i OSF er vi også vært frivillig i Fransiskushjelpen.  Jeg er veldig glad i barn og liker å leke og tulle, så å være familiekontakt i Home-Start har passet meg veldig godt. Jeg har vært frivillig familiekontakt i mange familier med utenlands opprinnelse, og synes det har vært veldig fint å kunne lære om andre kulturer.

4B9A8392 2

Hvordan har dere opplevd det å være frivillige i OSF?

Marit: Ved siden av Home-Start har vel Willy og jeg vært med på det meste Sanitetsforeningen har drevet med opp gjennom årene. Vi har bundet og solgt fastelavnsris, kjørt epler til eplemottak, og levert ut gavepapir på Storo. Jeg har også vært aktiv i Kvinneprat på Tvers og vært med på Onsdagstreffen. Jeg er for rastløs til å bare sitte hjemme, og det å engasjere seg som frivillig, gir masse glede.

Willy: Jeg trives veldig godt i Oslo Sanitetsforening. Dere har masse fine kurs og arrangementer, som jeg har savnet mens ting har vært stengt. På et julebord var det 40 kvinner og jeg som eneste mann hadde det som hanen i hønsegården. Jeg blir ertet av mine sønner, men de er nok bare sjalu. Det er ikke verst å få æresmedlemskap i en kvinneorganisasjon, men jeg holdt på å sette kaffen i vrangstrupen da jeg fikk høre det. Jeg tenker jo at det må være mange andre som gjør mye godt for foreningen og fortjener en sånn utmerkelse.

4B9A8300

Marit: Det er egentlig synd ikke flere menn melder seg som Home-Start Familiekontakter, for behovet er jo veldig stort. Kanskje er de redde for å melde seg inn?

Willy: Jeg har vært koblet til mange familier med enslige mødre, hvor barna vokser opp med mødre, søstre, tanter og bestemødre, tanter i barnehagen, men savner å ha en mannsfigur til stede. Da setter de ekstra pris på å ha meg der. Det hadde vært fint med flere menn i Home-Start, men ikke for mange. Jeg vil jo ikke ha for mange konkurrenter!

Hva er deres beste minner fra tiden som familiekontakter i Home-Start?

Willy: Jeg har en historie som jeg synes er så rørende, som jeg bare må fortelle. Jeg var koblet til en familie hvor alle besteforeldrene bodde i utlandet. Jeg pleide å hente i barnehagen, og etter en stund spurte de andre barna i barnehagen «hvem er den gamle skjeggete mannen som kommer og henter dere?» Da sier gutten «det er bestefaren min». Når de spør om han ikke har bestefaren sin i Spania svarer gutten «jo, men dette er min norske bestefar». Neste gang jeg kommer roper de «nå kommer bestefaren din, nå kommer den norske bestefaren din». Det glemmer jeg aldri.

4B9A8359

Marit: Jeg har utrolig mange gode minner, og mange av familiene har vi fortsatt kontakt med. Willy har vært familiekontakt i familier med litt eldre barn, mens jeg hatt mange familier med små babyer. Noe av det jeg husker best var en familie med premature tvillinger, som jeg var koblet til i ett år fra de var to måneder gamle. De er nå 10 år og vi har hatt kontakt hele veien, så jeg har virkelig kunne følge de oppover. Vi blir også engasjert i hverandres koblinger. Jeg har blitt invitert med på middag hos familien Willy er koblet til, og det har hendt at når jeg avslutter et arrangement har de spurt om ikke Willy kan ta over. Vi er blitt som en institusjon, det er liksom ikke Marit mer, det er Marit og Willy.

4B9A84121

Hva har motivert dere til å gi så mye av tiden deres til frivillighet?

Marit: Mange av vennene våre spør oss hvordan vi orker å bruke så mye av tiden vår på det her, men det handler ikke om å orke, det handler om å ville. Vi får jo masse igjen – familiene blir glade, barna er glade, og vi sitter igjen med mange gode minner. Det har jo vært veldig hyggelig, og man fortsetter jo ikke hvis man ikke synes det er givende.

Willy: Hva skulle vi brukt pensjonist tilværelse til ellers, sitte her å se på TV? Å kunne bruke tiden på å gjøre noe meningsfullt som hjelper andre, gir oss mye mer, også synes jeg det er fint å komme til Solskinnsveien på fester og arrangement. Vi blir kjent med så mange hyggelige menneskene der.

Vi begynner jo å bli gamle, men vi har ikke sagt opp stillingen ennå. Vi får vente til vi får æresmedlemskapet, ler Willy.

Takk til fotograf Monica Jenssen for fine bilder. 

 

4B9A8022

Bilder fra OSFs 125-års jubileum

Jubileumsfesten 26. august.

Tusen takk til alle som var med å gjorde feiringen av OSFs 125-års jubileum til en uforglemmelig aften. Markeringer som dette er en mulighet til å reflektere over den viktige rollen OSF har hatt i utviklingen av velferdssamfunnet vårt de siste 125 årene. Det er en anledning til å hedre de menneskene som bidrar til at OSF kan nå ut til alle de menneskene foreningen hjelper, som inspirerer oss til å fortsette å jobbe for et rausere og mer inkluderende samfunn. Vi setter stor pris på alle fine ord, taler, og blomster 💐
4B9A8401 4B9A8054
4B9A8160

4B9A8096

4B9A8035
4B9A83464B9A8374
 4B9A8056 
4B9A8401
4B9A8179 4B9A8227 4B9A8239 4B9A8244 4B9A8260 4B9A8272 4B9A8300 4B9A8392 2
4B9A82721

Intervju med æresmedlem Eva Revlem

Da Eva Revlem i år trakk seg som styremedlem i OSF og styreleder i OSF Brusetkollen var det liten tvil om at hun var et soleklart valg til å få æresmedlemskapet i OSF, som tildeles medlemmer som har gjort en «særlig stor innsats i foreningen». Denne tanken hadde derimot ikke slått Eva selv, som først ikke kunne forstå hvorfor hun skulle intervjues. «Jeg har aldri vært så opptatt av sånt,» forklarer Eva.

Men at Eva Revlem har gjort en «særlig stor innsats» for OSF er det liten tvil om. Eva har den type naturlig autoritet som gjør det lett å forstå at hun har vært en godt likt og vel respektert leder. De som har jobbet med Eva beskriver henne som kunnskapsrik, dyktig, profesjonell, og ansvarsfull. Ikke minst er Eva en dreven forhandler som har årelang erfaring fra avtaleforhandlinger for Statens behandlingsreiser til utlandet. Det viste seg å være nyttig da Brusetkollen måtte gå over til å delta i statlige anbudskonkurranser om antall plasser for barn og driftsmidler til institusjonen.

En ting man legger spesielt merke til med Eva er hvor varmt hun snakker om de menneskene hun har jobbet og samarbeidet med i sine utallige verv opp gjennom årene. Hun vært opptatt av å skape ansvarlige, profesjonelle, og faglig sterke institusjoner og virksomheter, og er tydelig på at god arbeidskultur starter hos ledelsen.

4B9A8334

Eva Revlem, 2021. Fotograf: Monica Jenssen Art&Eye.

Å skulle oppsummere alle Evas verv i OSF er ingen enkel oppgave. Eva har vært med i styret i OSF og OSF Brusetkollen i over 20 år. Hun var styreleder på Brusetkollen i to perioder, først fra 2000-2004 og deretter fra 2007-2021. Hun har vært styremedlem i OSF Eiendomsselskap i 15 år, i OSF forvaltning i 6 år, styreleder på Hjelpepleierskolen, styremedlem i styret for nytt Rikshospital i 9 år som representant for OSF, forbundsleder i Norsk Fysioterapeut Forbund, og styreleder i barnehagen Tittut. Med seg til alle sine verv har hun brakt profesjonalitet, bred faglig kompetanse, og et stort engasjement for helsesektoren og gode helsevilkår som har vedvart gjennom en lang, spennende og variert yrkeskarriere.

Vi har intervjuet Eva i forbindelse med utdelingen av æresmedlemskap under OSFs 125-års jubileum. Vi snakket litt om hennes bakgrunn og arbeid i foreningen, hvordan helsesektoren har endret seg gjennom hennes tid i OSF, og utfordringene rundt ensomhet i samfunnet.

Fortell litt om din bakgrunn og hvorfor du valgte å engasjere deg i OSF

Jeg er utdannet fysioterapeut med videreutdanning i pedagogikk og er i tillegg utdannet bedriftsøkonom fra BI. Senere har jeg gått linjen for helse- og sykehusadministrasjon på Norges kommunal og sosialhøgskole, og gjennomført et prestisjefylt lederkurs ved Statens Forvaltningshøyskole. Jeg var sjeffysioterapeut ved Oslo Sanitetsforening Revmatismesykehus (OSR) fra 1972-1990 og deretter ansatt som administrasjonssjef på OSR fra 1990-2002. De siste årene var jeg øverste administrative leder på sykehuset. I tidsrommet 2002 -2007 var jeg i direktørens stab på Nytt Rikshospital. Da var OSF blitt en del av hospitalet.

Det som gjorde at jeg valgte Sanitetsforeningen som et område for engasjement var egentlig en tilfeldighet. Jeg spurt om å komme til Revmatismesykehus som sjefsfysioterapeut i 1972. Jeg var ikke medlem av foreningen da, men ble etter hvert godt kjent med foreningens ledelse som hadde kontor i bygget ved siden av og som vi hadde et nært og tett samarbeid med. Jeg ble spurt av daværende formann i OSF om å melde seg inn i foreningen fordi «hun trodde de kunne få god bruk for meg», og det gjorde jeg. Etter det kom vervene kom tett i tett.

4B9A8401

Fv: Ordfører Marianne Borgen, æresmedlem Willy Øyrås, æresmedlem Marit Øyrås, æresmedlem Eva Revlem, styreleder Berit Mork Norby og daglig leder May Holen, 2021. Fotograf: Monica Jenssen Art&Eye.

Hva har betydd mest for deg i din tid i OSF?

Jeg vegret meg i starten for å ta over som styreleder på Brusetkollen, men i ettertid er det nok dette vervet jeg setter høyest. Å være med på utviklingen der over så mange år har vært en sann glede. Mange av de som jobber der har vært der i årevis og de er alle så engasjerte. De er ærekjære, profesjonelle, og ansvarlige, og har en faglig høy standard. De er opptatt av at «dette er ikke en institusjon, men det er et hjem for disse barna,» og den tenking mener jeg utgjør en forskjell.

Hva innebærer godt lederskap i ditt perspektiv?

I løpet av min tid som styreleder på Brusetkollen har vi har hatt høy møtevirksomhet og godt samarbeid med institusjonens ledelse, men det har vært viktig for meg å ha et tydelig skille mellom institusjonssjef og styreleder.

Jeg er av den oppfatning at man skal finne sin plass, at det er viktig at du som sjef ikke tar over for de under deg, men at man har den posisjonen man har og respekterer hverandre. Jeg har blitt plassert i styrer og oppdaget tidlig at jeg var ganske bra på det og likte det. Jeg har enten blitt forespurt direkte eller stilt til valg, og det synes jeg har vært fint.

Hvordan har foreningen og helsesektoren som helhet endret seg i løpet av din tid i OSF?

Da jeg startet var jo foreningen veldig annerledes enn den er i dag. Det var masse institusjoner, og det passet meg som hånd i hanske med den utdanning og kompetansen jeg har. Flere av disse institusjonene har det offentlige senere har tatt over eller lagt ned gjennom reformer som HVPU-reformen. OSF hadde blant annet en flott institusjon, Vestre Haugen, som ble nedlagt i denne perioden. Det har vært et stort fokus fra det offentlige på at alle skal bo for seg selv i egen leilighet, og det som skjer da er jo at mange ender opp med å sitte mye alene på balkongen sin.

Vi ser det samme i eldreomsorgen, og det er ikke alle som har pårørende i nærheten. Det blir flere og flere eldre og ikke nok pleiere til å ta vare dem, og dette fører til et dårlige tilbud. De må slutte med disse deltidsbrøkene og la folk få fulle stillinger, og prioritere å holde på god kompetanse. Da vil de ansatte også bli mer ansvarsbevisste. Vi vet også at uengasjert lederskap smitter på de under. Det er ledelsen som setter standarden.

Jeg har bestandig vært veldig engasjert på helseområdet, men helse er jo mer enn behandling, det handler også om helsevilkårene. Jeg er ikke helt enig i at alle synes det er så flott å bo alene. Hjelperne som kommer, har det ofte så travelt at de kun rekker å varme maten i mikrobølgeovnen før de må dra. Mange blir veldig ensomme. Det bekymrer meg. Det er også alt for lite rullerende avlastningsplasser til hjelp for pårørende som har omsorgsoppgaver i hjemmet. Det har jeg egen erfaring for.

Hva har motivert deg til å gi så mye av tiden din til frivillighet?

De vervene jeg har hatt har tatt mye tid, men jeg har vært heldig å ha god helse, god arbeidslyst og en stor arbeidskapasitet, og det har jo gitt meg mye. Ikke minst mener jeg at når du har påtatt deg noe, så skal du gjennomføre det. Jeg har også holdt meg fysisk aktiv. Jeg har tidligere gått på jazzgym to ganger i uken, gått på sy-kurs, og ble til og med overtalt av min datter til å begynne med ridning i voksen alder.

Vi kvinner er flinkere til å organisere og engasjere oss sammen med andre, og det gjør nok at vi holder oss friske og aktive lengere. Jeg har levd et travelt og aktivt liv, men jeg har likt det – det har jo tross alt vært frivillig, smiler Eva.