Arkiv for kategori: Arkiv

Under markeringen av OSFs 125-års jubileum den 26. august hadde styreleder Berit Mork Nordby og daglig leder May Holen gleden av å tildele æresmedlemskap til Synneve Munthe for hennes mangeårige innsats for OSF.

Synneve ble medlem av foreningen i 1977, og har hatt en uvurderlig rolle i foreningens utvikling som en av de lengst sittende styrelederne i OSFs moderne historie. Hennes første verv var som styremedlem på hjelpepleierskolen, hvor hun senere også ble styreleder. Deretter kom hun inn i styret i foreningen, og bortsett fra noen korte avbrudd har hun vært foreningsleder fra 1998 til 2018. Synneve var også styreleder i Pahles legat, og ansvarlig for utdelingen av legatets midler fra 1992 frem til disse ble overført til Norsk Revmatikerforbund i 2012.

Synneve har uttalt at hun påtok seg vervet som styreleder i OSF med det mål for øyet å gjøre foreningen til en organisasjon med humanitær tyngde. «De prosjektene vi går inn i, må være gjennomtenkte og ha preg av profesjonalitet slik at vi kan stå for det fremover.» Hun har bidratt til god styring av foreningen, og overordnet har hun lagt til rette for at Oslo Sanitetsforening-konsern ble etablert.

Synneve Munthe i stua i Solskinnsveien 12

De som har hatt gleden av å samarbeide med Synneve har satt spesielt stor pris på hennes ansvarsbevissthet og dedikasjon til faglighet. Som styreleder har Synneve vært åpen for nye ideer, og vært opptatt av å utvikle nye virksomheter og prosjekter for å møte behovene i samfunnet. Tilbud som Ressursvenn, Home-Start Familiekontakten, og Sisterhood har alle blitt startet under hennes lederskap.

Hun er fortsatt med i frivillige verv og som styremedlem i legatstyret.

Synneve var dessverre forhindret fra å delta på jubileumsmarkeringen, men hadde mulighet til å stille til intervju i etterkant av feiringen. Vi har snakket litt om hennes samfunnsengasjement, hvordan erfaringen som lærer har preget hennes lederstil, og hva som har vært viktigst for henne som styreleder i OSF.

Fortell litt om din bakgrunn og hvordan du kom inn i OSF

Det var faktisk tilfeldigheter som gjorde at jeg kom inn i OSF. Min mor var Sanitetskvinne på landet i Nes på Romerike, og min mann var overlege på det gamle Revmatismesykehuset som OSF eide. Det var gjennom ham at jeg kom i kontakt med styret, og ble spurt om å bli medlem.

Jeg er utdannet cand.philol fra Universitetet i Oslo og har jobbet som lærer, først på Nordstrand VGS og senere på Oslo Handelsgym. Der hadde jeg det veldig bra. Jeg var hovedlærer for norskseksjonen i mange år, og ledet utvekslingen til England hvor jeg bodde et halvt år av gangen sammen med elevene mine. Det var mye jobb, men veldig hyggelig og lærerikt.

På hvilke området er ditt engasjement sterkest?

Jeg har et stort hjerte for barn og unge, så det gleder meg veldig at vi har kunne utvikle flere virksomheter som tar seg av dem. Home-Start Familiekontakten er et tilbud som jeg tror familiene vi hjelper er veldig takknemlige for. Tilbud som Ressursvenn er også kjempeviktig. At disse menneskene har et sted å gå til betyr mye. Sisterhood gir tenåringsjenter et rom hvor de kan være seg selv og finne tilhørighet. At disse tilbudene er oppe og går, det gleder meg stort. Dette er jo områder hvor det er vanskelig for det offentlige å gripe inn. Kanskje oppleves det å få hjelp av en frivillig litt mer ufarlig?

Hvordan har du opplevd det å være styreleder?

Jeg kom inn i foreningen som medlem i 1977 og kom inn i styret på Hjelpepleierskolen, hvor jeg var styreleder i mange år. Etter hvert kom jeg også inn styret og ble styreleder i OSF, som er en stor og tung forening, og jeg følte vel da at det var både krevende og lærerikt. Det har vært svært mye glede, men det har også vært mange utfordringer. Som styreleder må man alltid være på alerten. I ettertid skulle jeg nok ønske at jeg hadde hatt tid til å være med på mer av aktivitetene på huset, men jeg hadde såpass stor jobb med det å være leder at det ble lite tid igjen til å gjøre andre ting.

Som leder tror jeg det er viktig at man er streng og rettferdig, og at man er en klar og tydelig leder som våger å si ting som kanskje ikke alle er helt komfortable med. Styremedlemmene skal synes det er greit å forholde seg til deg. Egentlig er det akkurat som å være i et klasserom. Da jeg begynte med nye klasser, var jeg kjempestreng og firkantet frem til 1. desember, og elevene visste at det jeg sa, det gjennomførte jeg. De skulle vite akkurat hvor de hadde meg.

FV: OSFs daglig leder May Holen og daværende styreleder Synneve Munthe under utdelingen av Frivillighetsprisen

Hvordan har foreningen tilpasset seg til de endringene som har skjedd i samfunnet?  

Foreningen har endret seg totalt i løpet av den tiden jeg har vært med i OSF. Tilbake i tid hadde vi enormt med virksomheter og institusjoner, men nå har vi vel bare foreningshuset og Brusetkollen igjen. Det er klart at mange av oppgavene OSF tok på seg var jo oppgaver som samfunnet senere overtok, og det er jo positivt, men foreningen har måtte tilpasse seg.

Det har vært viktig for meg som styreleder å være åpen for nye ideer og ikke si «sånn har det alltid vært, så sånn skal det være». Samtidig har jeg vært tydelig på at hvis vi går inn for noe, så må det være noe som vi kan holde på med over tid. Det er lett å komme på masse nye ideer, men vi i styret må forsikre oss om at de lar seg gjennomføre.

Hva husker du best fra din tid i OSF?

Nedleggelsen av sykehuset vårt er nok det som har gjort størst inntrykk. Det var juvelen i kronen vår, som vi hadde samlet inn penger til og bygget opp.

Jeg husker også veldig godt at vi hadde 120-års jubileum her i stuen i Solskinnsveien 12. Vi hadde en stor fest med fullt hus, og det ble en veldig hyggelig feiring. Jeg har jo litt sansen for historie, så det er fint med markeringer som dette.

En annen ting som har vært viktig for meg var at vi fikk opprettet et eiendomsselskap som profesjonelt tok seg av eiendommene våre, og et forvaltningsselskap som sikrer at foreningen har et solid økonomisk grunnlag i overskuelig fremtid. Vi er heldige som har et flott foreningshus og midler, men det er frihet under ansvar.

Hva har motivert deg til å gi så mye av tiden din til frivillighet?

Jeg ville kanskje sagt at jeg har sett behovene, også har jeg følt at jeg har vært litt nyttig. Det føles godt å trå til litt og føle at man har gjort noe meningsfullt. Til og med når man tenker at man egentlig ikke orker, så kommer man hjem i godt humør etterpå.

Hva tenker du er viktig for OSF fremover?

Det jeg tenker blir viktigst for OSF fremover er å ta vare på foreningen og alt det fine vi har skapt her, men samtidig være kreative med hensyn til fremtiden. Det er også viktig å skjønne at hvis ting ikke går, så må de legges ned. Foreningen må ta vare på seg selv og sine midler, og sikre at det fortsatt er en Oslo Sanitetsforening om 50 år.

At man er våken og ser rundt seg i samfunnet og nærmiljøet etter hva slags behov som finnes, tenker jeg også er viktig. Mange områder har skrikende behov, og det er mange som lider. Det er mye ensomhet i Norge, men spørsmålet er jo hvordan man tar tak i det. Det er vanskelig å nå ut til folk. Vi har sikkert naboer her som ikke vet hva vi holder på med engang.

Verden går videre og endrer seg enormt, men jeg håper fortsatt at vi tar med oss litt av historikken. Det er mye å være stolt av her.

Ekteparet Marit Synnøve Berg Øyrås og Willy Bjørn Øyrås er selve definisjonen på ildsjeler. Varme, omsorgsfulle, og med masse kjærlighet å gi. De to fikk Oslo kommunes frivillighetspris i 2013, og tildeles nå Oslo Sanitetsforenings æresmedlemskap for deres mangeårige engasjement i foreningen, blant annet for deres frivillige arbeid i Home-Start Familiekontakten. I løpet av de 17 årene Marit og Willy har vært frivillige familiekontakter i Home-Start har de hjulpet utallige familier med å få hverdagen til å gå opp. Mange av disse barna har hatt store deler av familien sin utenfor Norge, og da har Marit og Willy fungert litt som ekstra besteforeldre. Til tross for at paret selv har 3 barn og 9 barnebarn de stiller opp for, er de enig om at det føles veldig meningsfullt å kunne hjelpe familier som virkelig trenger det.

Marit og Willy møttes mens de jobbet i samme bank og har vært gift i 57 år. Willy har vært bankmann hele sin yrkeskarriere, mens Marit har jobbet blant annet som språkstenograf/sekretær i Aftenposten og som økonomikonsulent/sekretær i barnevernet, i tillegg til å ta vare på deres 3 barn. Etter at paret gikk av med pensjon, ønsket de begge å bruke pensjonisttilværelsen på noe meningsfullt, og frivillighet har vært en stor del av livet deres siden.

Til tross for at Marit og Willy er pensjonister og begge har passert 80 år er de to stadig på farten, så det å finne et tidspunkt for å intervjue paret var ingen enkel oppgave. De tilbringer store deler av sommerhalvåret på hytta på Finnskogen, og i gangen hjemme i Maridalsveien henger det et skilt, hvor det står «her bor vi, når vi har tid,» som oppsummerer paret godt. For Marit og Willy er ikke av typen som trives med en rolig pensjonstilværelse. De elsker å reise, og har besøkt alle statene i USA og reist til over 60 land. Under intervjuet forteller de historier fra de har vært på sykkeltur i Kina, gått Inkastien i Peru, fløyet over Himalaya, jobbet på barnehjem i Romania, padlet elvebåter i Gambia, og nesten gått seg vill i jungelen i Amazonas. «Jeg gleder meg til å kunne reise igjen» sier Willy, som forteller at han har over 80 reisealbum fra alle turen de har vært på, som han elsker å bla og mimre i.

Heldigvis fant vi et tidspunkt hvor vi kunne sette oss ned for å snakke litt om deres erfaringer som frivillige familiekontakter i Home-Start, og hva som har motivert ekteparet til å gi så mye av tiden sin til frivillig arbeid, og rett og slett bli litt bedre kjent med dette inspirerende paret.

Hva fikk dere til å ville bli familiekontakter i Home-Start?

Marit: Jeg begynte i Home-Start i 2004 fordi jeg ble pensjonist og ville bruke tiden min på å hjelpe noen som trenger det. Willy og jeg er enebarn begge to, men jeg har gått og trillet på barn siden jeg var 10 år gammel. På den tiden var det mye mer samhold i nabolaget, så en venninne og jeg passet på nabobarna og syntes det var veldig morsomt å gå rundt å trille på hvert vårt barn. Jeg har vel egentlig passet på andres barn siden.

Willy: Frivillighet har blitt en stor del av livet vårt etter at vi gikk av med pensjon. Vi er ikke av den typen som liker å sitte å se på TV og hadde begge et ønske om å bruke pensjonisttilværelsen på noe meningsfullt. I tillegg til å være frivillig i Home-Start i OSF er vi også vært frivillig i Fransiskushjelpen.  Jeg er veldig glad i barn og liker å leke og tulle, så å være familiekontakt i Home-Start har passet meg veldig godt. Jeg har vært frivillig familiekontakt i mange familier med utenlands opprinnelse, og synes det har vært veldig fint å kunne lære om andre kulturer.

Hvordan har dere opplevd det å være frivillige i OSF?

Marit: Ved siden av Home-Start har vel Willy og jeg vært med på det meste Sanitetsforeningen har drevet med opp gjennom årene. Vi har bundet og solgt fastelavnsris, kjørt epler til eplemottak, og levert ut gavepapir på Storo. Jeg har også vært aktiv i Kvinneprat på Tvers og vært med på Onsdagstreffen. Jeg er for rastløs til å bare sitte hjemme, og det å engasjere seg som frivillig, gir masse glede.

Willy: Jeg trives veldig godt i Oslo Sanitetsforening. Dere har masse fine kurs og arrangementer, som jeg har savnet mens ting har vært stengt. På et julebord var det 40 kvinner og jeg som eneste mann hadde det som hanen i hønsegården. Jeg blir ertet av mine sønner, men de er nok bare sjalu. Det er ikke verst å få æresmedlemskap i en kvinneorganisasjon, men jeg holdt på å sette kaffen i vrangstrupen da jeg fikk høre det. Jeg tenker jo at det må være mange andre som gjør mye godt for foreningen og fortjener en sånn utmerkelse.

Marit: Det er egentlig synd ikke flere menn melder seg som Home-Start Familiekontakter, for behovet er jo veldig stort. Kanskje er de redde for å melde seg inn?

Willy: Jeg har vært koblet til mange familier med enslige mødre, hvor barna vokser opp med mødre, søstre, tanter og bestemødre, tanter i barnehagen, men savner å ha en mannsfigur til stede. Da setter de ekstra pris på å ha meg der. Det hadde vært fint med flere menn i Home-Start, men ikke for mange. Jeg vil jo ikke ha for mange konkurrenter!

Hva er deres beste minner fra tiden som familiekontakter i Home-Start?

Willy: Jeg har en historie som jeg synes er så rørende, som jeg bare må fortelle. Jeg var koblet til en familie hvor alle besteforeldrene bodde i utlandet. Jeg pleide å hente i barnehagen, og etter en stund spurte de andre barna i barnehagen «hvem er den gamle skjeggete mannen som kommer og henter dere?» Da sier gutten «det er bestefaren min». Når de spør om han ikke har bestefaren sin i Spania svarer gutten «jo, men dette er min norske bestefar». Neste gang jeg kommer roper de «nå kommer bestefaren din, nå kommer den norske bestefaren din». Det glemmer jeg aldri.

Marit: Jeg har utrolig mange gode minner, og mange av familiene har vi fortsatt kontakt med. Willy har vært familiekontakt i familier med litt eldre barn, mens jeg hatt mange familier med små babyer. Noe av det jeg husker best var en familie med premature tvillinger, som jeg var koblet til i ett år fra de var to måneder gamle. De er nå 10 år og vi har hatt kontakt hele veien, så jeg har virkelig kunne følge de oppover. Vi blir også engasjert i hverandres koblinger. Jeg har blitt invitert med på middag hos familien Willy er koblet til, og det har hendt at når jeg avslutter et arrangement har de spurt om ikke Willy kan ta over. Vi er blitt som en institusjon, det er liksom ikke Marit mer, det er Marit og Willy.

Hva har motivert dere til å gi så mye av tiden deres til frivillighet?

Marit: Mange av vennene våre spør oss hvordan vi orker å bruke så mye av tiden vår på det her, men det handler ikke om å orke, det handler om å ville. Vi får jo masse igjen – familiene blir glade, barna er glade, og vi sitter igjen med mange gode minner. Det har jo vært veldig hyggelig, og man fortsetter jo ikke hvis man ikke synes det er givende.

Willy: Hva skulle vi brukt pensjonist tilværelse til ellers, sitte her å se på TV? Å kunne bruke tiden på å gjøre noe meningsfullt som hjelper andre, gir oss mye mer, også synes jeg det er fint å komme til Solskinnsveien på fester og arrangement. Vi blir kjent med så mange hyggelige menneskene der.

Vi begynner jo å bli gamle, men vi har ikke sagt opp stillingen ennå. Vi får vente til vi får æresmedlemskapet, ler Willy.

Takk til fotograf Monica Jenssen for fine bilder.