Intervju med æresmedlemmene Marit og Willy Øyrås

Ekteparet Marit Synnøve Berg Øyrås og Willy Bjørn Øyrås er selve definisjonen på ildsjeler. Varme, omsorgsfulle, og med masse kjærlighet å gi. De to fikk Oslo kommunes frivillighetspris i 2013, og tildeles nå Oslo Sanitetsforenings æresmedlemskap for deres mangeårige engasjement i foreningen, blant annet for deres frivillige arbeid i Home-Start Familiekontakten. I løpet av de 17 årene Marit og Willy har vært frivillige familiekontakter i Home-Start har de hjulpet utallige familier med å få hverdagen til å gå opp. Mange av disse barna har hatt store deler av familien sin utenfor Norge, og da har Marit og Willy fungert litt som ekstra besteforeldre. Til tross for at paret selv har 3 barn og 9 barnebarn de stiller opp for, er de enig om at det føles veldig meningsfullt å kunne hjelpe familier som virkelig trenger det.

Marit og Willy møttes mens de jobbet i samme bank og har vært gift i 57 år. Willy har vært bankmann hele sin yrkeskarriere, mens Marit har jobbet blant annet som språkstenograf/sekretær i Aftenposten og som økonomikonsulent/sekretær i barnevernet, i tillegg til å ta vare på deres 3 barn. Etter at paret gikk av med pensjon, ønsket de begge å bruke pensjonisttilværelsen på noe meningsfullt, og frivillighet har vært en stor del av livet deres siden.

Til tross for at Marit og Willy er pensjonister og begge har passert 80 år er de to stadig på farten, så det å finne et tidspunkt for å intervjue paret var ingen enkel oppgave. De tilbringer store deler av sommerhalvåret på hytta på Finnskogen, og i gangen hjemme i Maridalsveien henger det et skilt, hvor det står «her bor vi, når vi har tid,» som oppsummerer paret godt. For Marit og Willy er ikke av typen som trives med en rolig pensjonstilværelse. De elsker å reise, og har besøkt alle statene i USA og reist til over 60 land. Under intervjuet forteller de historier fra de har vært på sykkeltur i Kina, gått Inkastien i Peru, fløyet over Himalaya, jobbet på barnehjem i Romania, padlet elvebåter i Gambia, og nesten gått seg vill i jungelen i Amazonas. «Jeg gleder meg til å kunne reise igjen» sier Willy, som forteller at han har over 80 reisealbum fra alle turen de har vært på, som han elsker å bla og mimre i.

Heldigvis fant vi et tidspunkt hvor vi kunne sette oss ned for å snakke litt om deres erfaringer som frivillige familiekontakter i Home-Start, og hva som har motivert ekteparet til å gi så mye av tiden sin til frivillig arbeid, og rett og slett bli litt bedre kjent med dette inspirerende paret.

Hva fikk dere til å ville bli familiekontakter i Home-Start?

Marit: Jeg begynte i Home-Start i 2004 fordi jeg ble pensjonist og ville bruke tiden min på å hjelpe noen som trenger det. Willy og jeg er enebarn begge to, men jeg har gått og trillet på barn siden jeg var 10 år gammel. På den tiden var det mye mer samhold i nabolaget, så en venninne og jeg passet på nabobarna og syntes det var veldig morsomt å gå rundt å trille på hvert vårt barn. Jeg har vel egentlig passet på andres barn siden.

Willy: Frivillighet har blitt en stor del av livet vårt etter at vi gikk av med pensjon. Vi er ikke av den typen som liker å sitte å se på TV og hadde begge et ønske om å bruke pensjonisttilværelsen på noe meningsfullt. I tillegg til å være frivillig i Home-Start i OSF er vi også vært frivillig i Fransiskushjelpen.  Jeg er veldig glad i barn og liker å leke og tulle, så å være familiekontakt i Home-Start har passet meg veldig godt. Jeg har vært frivillig familiekontakt i mange familier med utenlands opprinnelse, og synes det har vært veldig fint å kunne lære om andre kulturer.

Hvordan har dere opplevd det å være frivillige i OSF?

Marit: Ved siden av Home-Start har vel Willy og jeg vært med på det meste Sanitetsforeningen har drevet med opp gjennom årene. Vi har bundet og solgt fastelavnsris, kjørt epler til eplemottak, og levert ut gavepapir på Storo. Jeg har også vært aktiv i Kvinneprat på Tvers og vært med på Onsdagstreffen. Jeg er for rastløs til å bare sitte hjemme, og det å engasjere seg som frivillig, gir masse glede.

Willy: Jeg trives veldig godt i Oslo Sanitetsforening. Dere har masse fine kurs og arrangementer, som jeg har savnet mens ting har vært stengt. På et julebord var det 40 kvinner og jeg som eneste mann hadde det som hanen i hønsegården. Jeg blir ertet av mine sønner, men de er nok bare sjalu. Det er ikke verst å få æresmedlemskap i en kvinneorganisasjon, men jeg holdt på å sette kaffen i vrangstrupen da jeg fikk høre det. Jeg tenker jo at det må være mange andre som gjør mye godt for foreningen og fortjener en sånn utmerkelse.

Marit: Det er egentlig synd ikke flere menn melder seg som Home-Start Familiekontakter, for behovet er jo veldig stort. Kanskje er de redde for å melde seg inn?

Willy: Jeg har vært koblet til mange familier med enslige mødre, hvor barna vokser opp med mødre, søstre, tanter og bestemødre, tanter i barnehagen, men savner å ha en mannsfigur til stede. Da setter de ekstra pris på å ha meg der. Det hadde vært fint med flere menn i Home-Start, men ikke for mange. Jeg vil jo ikke ha for mange konkurrenter!

Hva er deres beste minner fra tiden som familiekontakter i Home-Start?

Willy: Jeg har en historie som jeg synes er så rørende, som jeg bare må fortelle. Jeg var koblet til en familie hvor alle besteforeldrene bodde i utlandet. Jeg pleide å hente i barnehagen, og etter en stund spurte de andre barna i barnehagen «hvem er den gamle skjeggete mannen som kommer og henter dere?» Da sier gutten «det er bestefaren min». Når de spør om han ikke har bestefaren sin i Spania svarer gutten «jo, men dette er min norske bestefar». Neste gang jeg kommer roper de «nå kommer bestefaren din, nå kommer den norske bestefaren din». Det glemmer jeg aldri.

Marit: Jeg har utrolig mange gode minner, og mange av familiene har vi fortsatt kontakt med. Willy har vært familiekontakt i familier med litt eldre barn, mens jeg hatt mange familier med små babyer. Noe av det jeg husker best var en familie med premature tvillinger, som jeg var koblet til i ett år fra de var to måneder gamle. De er nå 10 år og vi har hatt kontakt hele veien, så jeg har virkelig kunne følge de oppover. Vi blir også engasjert i hverandres koblinger. Jeg har blitt invitert med på middag hos familien Willy er koblet til, og det har hendt at når jeg avslutter et arrangement har de spurt om ikke Willy kan ta over. Vi er blitt som en institusjon, det er liksom ikke Marit mer, det er Marit og Willy.

Hva har motivert dere til å gi så mye av tiden deres til frivillighet?

Marit: Mange av vennene våre spør oss hvordan vi orker å bruke så mye av tiden vår på det her, men det handler ikke om å orke, det handler om å ville. Vi får jo masse igjen – familiene blir glade, barna er glade, og vi sitter igjen med mange gode minner. Det har jo vært veldig hyggelig, og man fortsetter jo ikke hvis man ikke synes det er givende.

Willy: Hva skulle vi brukt pensjonist tilværelse til ellers, sitte her å se på TV? Å kunne bruke tiden på å gjøre noe meningsfullt som hjelper andre, gir oss mye mer, også synes jeg det er fint å komme til Solskinnsveien på fester og arrangement. Vi blir kjent med så mange hyggelige menneskene der.

Vi begynner jo å bli gamle, men vi har ikke sagt opp stillingen ennå. Vi får vente til vi får æresmedlemskapet, ler Willy.

Takk til fotograf Monica Jenssen for fine bilder.