Intervju med æresmedlem Eva Revlem

Da Eva Revlem i år trakk seg som styremedlem i OSF og styreleder i OSF Brusetkollen var det liten tvil om at hun var et soleklart valg til å få æresmedlemskapet i OSF, som tildeles medlemmer som har gjort en «særlig stor innsats i foreningen». Denne tanken hadde derimot ikke slått Eva selv, som først ikke kunne forstå hvorfor hun skulle intervjues. «Jeg har aldri vært så opptatt av sånt,» forklarer Eva.

Men at Eva Revlem har gjort en «særlig stor innsats» for OSF er det liten tvil om. Eva har den type naturlig autoritet som gjør det lett å forstå at hun har vært en godt likt og vel respektert leder. De som har jobbet med Eva beskriver henne som kunnskapsrik, dyktig, profesjonell, og ansvarsfull. Ikke minst er Eva en dreven forhandler som har årelang erfaring fra avtaleforhandlinger for Statens behandlingsreiser til utlandet. Det viste seg å være nyttig da Brusetkollen måtte gå over til å delta i statlige anbudskonkurranser om antall plasser for barn og driftsmidler til institusjonen.

En ting man legger spesielt merke til med Eva er hvor varmt hun snakker om de menneskene hun har jobbet og samarbeidet med i sine utallige verv opp gjennom årene. Hun vært opptatt av å skape ansvarlige, profesjonelle, og faglig sterke institusjoner og virksomheter, og er tydelig på at god arbeidskultur starter hos ledelsen.

Å skulle oppsummere alle Evas verv i OSF er ingen enkel oppgave. Eva har vært med i styret i OSF og OSF Brusetkollen i over 20 år. Hun var styreleder på Brusetkollen i to perioder, først fra 2000-2004 og deretter fra 2007-2021. Hun har vært styremedlem i OSF Eiendomsselskap i 15 år, i OSF forvaltning i 6 år, styreleder på Hjelpepleierskolen, styremedlem i styret for nytt Rikshospital i 9 år som representant for OSF, forbundsleder i Norsk Fysioterapeut Forbund, og styreleder i barnehagen Tittut. Med seg til alle sine verv har hun brakt profesjonalitet, bred faglig kompetanse, og et stort engasjement for helsesektoren og gode helsevilkår som har vedvart gjennom en lang, spennende og variert yrkeskarriere.

Vi har intervjuet Eva i forbindelse med utdelingen av æresmedlemskap under OSFs 125-års jubileum. Vi snakket litt om hennes bakgrunn og arbeid i foreningen, hvordan helsesektoren har endret seg gjennom hennes tid i OSF, og utfordringene rundt ensomhet i samfunnet.

Fortell litt om din bakgrunn og hvorfor du valgte å engasjere deg i OSF

Jeg er utdannet fysioterapeut med videreutdanning i pedagogikk og er i tillegg utdannet bedriftsøkonom fra BI. Senere har jeg gått linjen for helse- og sykehusadministrasjon på Norges kommunal og sosialhøgskole, og gjennomført et prestisjefylt lederkurs ved Statens Forvaltningshøyskole. Jeg var sjeffysioterapeut ved Oslo Sanitetsforening Revmatismesykehus (OSR) fra 1972-1990 og deretter ansatt som administrasjonssjef på OSR fra 1990-2002. De siste årene var jeg øverste administrative leder på sykehuset. I tidsrommet 2002 -2007 var jeg i direktørens stab på Nytt Rikshospital. Da var OSF blitt en del av hospitalet.

Det som gjorde at jeg valgte Sanitetsforeningen som et område for engasjement var egentlig en tilfeldighet. Jeg spurt om å komme til Revmatismesykehus som sjefsfysioterapeut i 1972. Jeg var ikke medlem av foreningen da, men ble etter hvert godt kjent med foreningens ledelse som hadde kontor i bygget ved siden av og som vi hadde et nært og tett samarbeid med. Jeg ble spurt av daværende formann i OSF om å melde seg inn i foreningen fordi «hun trodde de kunne få god bruk for meg», og det gjorde jeg. Etter det kom vervene kom tett i tett.

Hva har betydd mest for deg i din tid i OSF?

Jeg vegret meg i starten for å ta over som styreleder på Brusetkollen, men i ettertid er det nok dette vervet jeg setter høyest. Å være med på utviklingen der over så mange år har vært en sann glede. Mange av de som jobber der har vært der i årevis og de er alle så engasjerte. De er ærekjære, profesjonelle, og ansvarlige, og har en faglig høy standard. De er opptatt av at «dette er ikke en institusjon, men det er et hjem for disse barna,» og den tenking mener jeg utgjør en forskjell.

Hva innebærer godt lederskap i ditt perspektiv?

I løpet av min tid som styreleder på Brusetkollen har vi har hatt høy møtevirksomhet og godt samarbeid med institusjonens ledelse, men det har vært viktig for meg å ha et tydelig skille mellom institusjonssjef og styreleder.

Jeg er av den oppfatning at man skal finne sin plass, at det er viktig at du som sjef ikke tar over for de under deg, men at man har den posisjonen man har og respekterer hverandre. Jeg har blitt plassert i styrer og oppdaget tidlig at jeg var ganske bra på det og likte det. Jeg har enten blitt forespurt direkte eller stilt til valg, og det synes jeg har vært fint.

Hvordan har foreningen og helsesektoren som helhet endret seg i løpet av din tid i OSF?

Da jeg startet var jo foreningen veldig annerledes enn den er i dag. Det var masse institusjoner, og det passet meg som hånd i hanske med den utdanning og kompetansen jeg har. Flere av disse institusjonene har det offentlige senere har tatt over eller lagt ned gjennom reformer som HVPU-reformen. OSF hadde blant annet en flott institusjon, Vestre Haugen, som ble nedlagt i denne perioden. Det har vært et stort fokus fra det offentlige på at alle skal bo for seg selv i egen leilighet, og det som skjer da er jo at mange ender opp med å sitte mye alene på balkongen sin.

Vi ser det samme i eldreomsorgen, og det er ikke alle som har pårørende i nærheten. Det blir flere og flere eldre og ikke nok pleiere til å ta vare dem, og dette fører til et dårlige tilbud. De må slutte med disse deltidsbrøkene og la folk få fulle stillinger, og prioritere å holde på god kompetanse. Da vil de ansatte også bli mer ansvarsbevisste. Vi vet også at uengasjert lederskap smitter på de under. Det er ledelsen som setter standarden.

Jeg har bestandig vært veldig engasjert på helseområdet, men helse er jo mer enn behandling, det handler også om helsevilkårene. Jeg er ikke helt enig i at alle synes det er så flott å bo alene. Hjelperne som kommer, har det ofte så travelt at de kun rekker å varme maten i mikrobølgeovnen før de må dra. Mange blir veldig ensomme. Det bekymrer meg. Det er også alt for lite rullerende avlastningsplasser til hjelp for pårørende som har omsorgsoppgaver i hjemmet. Det har jeg egen erfaring for.

Hva har motivert deg til å gi så mye av tiden din til frivillighet?

De vervene jeg har hatt har tatt mye tid, men jeg har vært heldig å ha god helse, god arbeidslyst og en stor arbeidskapasitet, og det har jo gitt meg mye. Ikke minst mener jeg at når du har påtatt deg noe, så skal du gjennomføre det. Jeg har også holdt meg fysisk aktiv. Jeg har tidligere gått på jazzgym to ganger i uken, gått på sy-kurs, og ble til og med overtalt av min datter til å begynne med ridning i voksen alder.

Vi kvinner er flinkere til å organisere og engasjere oss sammen med andre, og det gjør nok at vi holder oss friske og aktive lengere. Jeg har levd et travelt og aktivt liv, men jeg har likt det – det har jo tross alt vært frivillig, smiler Eva.