Julehilsen fra styreleder

Kjære medlem og frivillig i Oslo Sanitetsforening.

Den 10. desember i 1896 døde Alfred Nobel, den svenske grunnleggeren av Nobelprisene. I sitt testamente bestemte Alfred Nobel at en del av hans formue skulle gå til å belønne fremragende innsats i vitenskap og fred.

Dette fikk stor betydning også i Norge og i det som den gang var hovedstaden Kristiania, vårt Oslo i dag. Det norske Storting ble i Nobels testamente utnevnt til å ansvaret for å velge fredspriskomiteen – den eneste av Nobelprisene som administreres av Norge.

Alfred Nobels testamente satte Oslo på verdenskartet som fredsprisby. Når jeg sitter her og skriver årets julehilsen til deg som er medlem og frivillig i Oslo Sanitetsforening, er hovedstaden vår igjen preget av utdelingen av Nobel fredspris, også i år med mye politisk kontrovers knyttet til prisvinneren som kommer fra et land og et kontinent preget av stor politisk uro. Det får meg til å tenke på opprinnelsen til det fellesskapet bygget på frivillig innsats for kvinnehelse som både du og jeg, sammen med alle andre medlemmer og frivillige, er en del av.

Da Norske Kvinners Sanitetsforening ble stiftet i Oslo i februar 1896 av Fredrikke Marie Qvam, var Norge i union med Sverige, og sterke frigjøringskrefter kjempet for norsk løsrivelse. Den gang var det nettopp faren for krig mellom de to nabolandene som var den viktigste grunnen til at Sanitetskvinnene så dagens lys. Formålet var å utdanne sykepleiere og skaffe sanitetsmateriell til Hærens sanitet i tifelle krig mellom de Norge og Sverige. Den politiske konflikten knyttet til unionsoppløsning kom med en overhengende fare for krig. Heldigvis ble det en fredelig avslutning på unionen. Norge ble et selvstendig land med egen regjering og storting, med konge fra Danmark. Og siden har de tre skandinaviske landene vært tett samarbeidende parter. Sanitetskvinnene har fortsatt å vokse til å bli Norges største kvinneorganisasjon. Vi er synlig til stedet over hele landet, og det gjør meg så stolt å være en del av dette fellesskapet.

I dag utgjør det fredfylte samarbeidet mellom de skandinaviske og nordiske landene en sjelden plett på verdenskartet. Verden er preget av uro og ufred, med krig og nød som overskrift i altfor mange menneskers liv. Nøden og krigen fortsetter å være tett på Norge. De menneskelige lidelsene i krigen mellom Ukraina og Russland er enorme. Også i Sudan og i Gaza er situasjonen ekstrem for sivilbefolkningen på grunn av krig. Totalt er over 60 millioner kvinner og jenter fordrevet på flukt fra hjemmene sine, akkurat nå. Noen av dem kommer til Norge og Oslo som flyktninger.

I Oslo Sanitetsforening fortsetter vi å tilby et sted der kvinner kan oppleve et trygt og inkluderende fellesskap, livsynsnøytralt og politisk uavhengig. Hos oss må ingen svare på hvilken gud de tror på eller hvilket politisk parti de stemmer på. Hos oss er det formålet vårt som forener oss: Kampen for bedre kvinnehelse og trygge lokalsamfunn. Den kampen knytter oss sammen, engasjerer og gir felles fokus og handlekraft, enten det dreier seg om lavterskel psykososialt helsetilbud til kvinner med flyktningbakgrunn, eller tilbud til andre kvinner og jenter i en sårbar livssituasjon som trenger støtte til livsmestring i hverdagen sin.

Da Sanitetskvinnene ble stiftet, var det med et uttalt mål om å bedre kvinners og barns helse i et samfunn der staten ikke tok ansvar. Allerede den første julen etter etablering hadde Sanitetskvinnene veldedige tiltak for fattige familier, syke og mødre uten ressurser flere steder i landet. I dag lever vi i en velferdsstat som heldigvis er et sikkerhetsnett på veldig mange måter. Men for mange blir likefullt mangel og nød ofte ekstra synlig i julen.

Bare i Oslo lever over 20 tusen barn i familier under fattigdomsgrensa. Fattigdom skaper utenforskap på mange måter. Det handler ikke bare om materiell nød, men også om ensomhet og savn etter å være en del av et trygt fellesskap, - å høre til et sted for noen og med noen. Jeg oppfordrer deg som har muligheten til det, til å invitere en som er alene, inn i fellesskapet denne høytiden. Terskelen kan være lav. Det kan være en telefonsamtale, en kopp kaffe, kanskje en felles middag. Kanskje kan det være å invitere til et besøk på helsekaféen på Kvinnehelsehuset på Tøyen i Oslo i januar, når vi igjen åpner dørene der på nyåret. Våre dedikerte frivillige og dyktige ansatte er der for dem som trenger oss.

Jeg vil uansett få si tusen takk til deg som er medlem og frivillig, og som bidrar til at vi i Oslo Sanitetsforening kan fortsette å være et inkluderende fellesskap som styrker lokalsamfunnet og kvinners livsvilkår i storbyen. Med deg på laget står vi sterkere, sammen! Og måtte Sanitetskvinnenes motto prege det nye året vi straks går inn i:

I de små ting frihet

I de store ting enighet

I alle ting kjærlighet.

Gode juleønsker fra Maria, styreleder i OSF